For å teste om en strategis edge tåler høyere handelskostnader kjører vi backtesten på nytt med ulike antakelser om gebyrer, spread, slippage og markedspåvirkning. Deretter finner vi kostnadsnivået der resultatene blir negative, og sammenligner det med dokumentasjon fra markedsplassen vi planlegger å handle på, og med forventet ordrestørrelse.
Ett enkelt anslag for «realistiske» kostnader skjuler spørsmålet vi trenger svar på: Hvor feil kan anslaget være før resultatet slutter å holde? Jeg vil ha en kostnadskurve, ikke et magisk fratrekk.
Hvilke kostnader bør jeg øke i en backtest?
Start med kostnadene strategien faktisk pådrar seg. For en markedsordre betyr det vanligvis taker-gebyr, spread, slippage og eventuell markedspåvirkning som avhenger av størrelsen. For en limitordre må du ta med gebyrnivået og sannsynligheten for at ordren blir fylt. En maker-rabatt hjelper ikke hvis det egentlig er en optimistisk antakelse om ordreutførelse som driver resultatet. Perpetual futures medfører fundingkostnader, mens enkelte produkter også har låne-, innløsnings- eller oppgjørskostnader.
Endre først én antakelse om gangen. Hvis du øker gebyrene, dobler slippage og halverer fyllingsraten samtidig, sier et dårligere resultat lite om hva som sviktet. Etterpå kjører du kombinerte stresstester som gjenspeiler plausible, ugunstige forhold, for eksempel bredere spread i perioder med høy volatilitet.
| Antakelse | Nyttig stresstest | Hva den tester |
|---|---|---|
| Handelsgebyr | Nåværende nivå, deretter et høyere nivå | Gebyrstruktur og avhengighet av volumnivå |
| Spread og slippage | Øk med 25%, 50% og 100% | Hvor følsom strategien er for dårligere utførelsespriser |
| Markedspåvirkning | Skaler med ordrestørrelse eller deltakelsesrate | Om kapitalen som testes kan handles til den antatte prisen |
| Fyllingsrate for limitordrer | Reduser anslåtte fyllinger, inkludert delvise fyllinger | Avhengighet av kø- og fyllingsantakelser |
| Funding eller lånekostnad | Bruk ugunstige historiske perioder eller en høyere sats | Bærekostnader og finansieringseksponering |
Dette er utgangspunkter, ikke universelle stressnivåer. Et likvidt spotpar og en perpetual-kontrakt på en lite likvid altcoin bør ikke bruke samme slippage-multiplikator bare fordi det gjør sammenligningen ryddig.
Hvordan beregner jeg break-even-kostnaden for en strategi?
Hold signalene, posisjonsstørrelsene og porteføljereglene uendret. Øk den variable kostnaden per omsatt notional til nettoresultatet når null. Hvis strategien omsetter $1 million i notional og genererer $8,000 før variable kostnader ved ordreutførelse, kan den bruke maksimalt 0.80% av notional på disse kostnadene før hele bruttofortjenesten er borte.
Dette regnestykket gir en øvre grense, ikke bevis for at strategien kan handles med lave nok kostnader. De $8,000 kan stamme fra en håndfull handler, og markedspåvirkningen kan øke kraftig med ordrestørrelsen. Beregn break-even-punktet både for hele backtesten og per periode eller markedsregime.
Bruk enheter konsekvent. Et gebyr oppgitt per side må belastes både ved inngang og utgang. En fundingrate kan gjelde for en bestemt periode, mens omsetningshastighet ofte oppgis per år. Konverter hver kostnad til samme tidsrom og notionalgrunnlag før du sammenligner dem.
Hvordan ser jeg om en strategi er sårbar for kostnader?
Se på formen på kostnadskurven. En gradvis nedgang gir rom for feil i anslagene. Et brått fall etter en liten økning tyder ofte på at den tilsynelatende edgen er konsentrert i handler der forventet fortjeneste så vidt dekker kostnadene.
Se for deg en strategi med kort tidshorisont og en netto Sharpe på 1.2 i utgangspunktet. Hvis en økning i slippage på 25% senker den til 0.3, og en økning på 50% gjør nettoavkastningen negativ, avhenger hovedresultatet sterkt av kvaliteten på ordreutførelsen. Det beviser ikke at strategien er ubrukelig; det viser at du bør undersøke markedsplassen, ordretypen og handelsstørrelsen før du stoler på backtesten.
Undersøk også fordelingen, ikke bare Sharpe. Kostnader kan spise opp mange små gevinster og samtidig la noen få store gevinster stå igjen. Da kan gjennomsnittsavkastningen se akseptabel ut selv om drawdowns og tapsperioder blir verre.
Bør jeg bruke det verste kostnadsanslaget jeg kan tenke meg?
Nei. Et vilkårlig verstefallsscenario kan få alle strategier til å se dårlige ut, uten å gi deg en nyttig grense for hva som er gjennomførbart. Bygg scenarioene på observerte data: gebyrstrukturer på markedsplassen, spread rundt beslutningstidspunktene dine, faktiske paper-fyllinger og markedspåvirkning ved ordrestørrelsene du forventer å bruke.
Skill mellom normale forhold og stressperioder. Du kan for eksempel anslå spread og slippage for ulike volatilitetsnivåer og deretter kjøre strategien på nytt med kostnader hentet fra disse nivåene. Da bevarer du sammenhengen mellom markedsforhold og kostnader ved ordreutførelse. En flat dobling kan overse at strategien handler mest akkurat når likviditeten er dårligst.
Hva bør jeg føre opp i en rapport om kostnadssensitivitet?
Lagre antakelsene sammen med resultatene, slik at en annen forsker kan gjenskape dem. Oppgi minst:
- Antakelser om gebyrer, spread, slippage, markedspåvirkning, funding og lånekostnader, med enheter og kilder.
- Nettoavkastning og risikomål ved utgangspunktet og på hvert stressnivå.
- Break-even-kostnaden og kostnaden der strategien ikke lenger oppfyller forskningskriteriene dine.
- Resultater fordelt på markedsregime, instrument og ordrestørrelse, der datagrunnlaget er tilstrekkelig.
- Hvilke antakelser om ordreutførelse som bygger på målinger, og hvilke som fortsatt er anslag.
Sammenlign deretter paper-strategien med det samme kostnadsregnskapet. Hvis paper-fyllingene konsekvent er dårligere enn scenarioet i modellen, oppdaterer vi modellen og kjører analysen på nytt. Målet er ikke å finne ett enkelt kostnadstall som får backtesten til å bestå. Målet er å finne ut hvor mye usikkerhet rundt ordreutførelsen strategien tåler, og om dokumentasjonen gir grunnlag for å tro at den tåler så mye.
← Alle innlegg
