Hvis en backtest blir bedre når du rebalanserer oftere, er ikke det første spørsmålet om signalet har blitt smartere. Spørsmålet er om de ekstra handlene ble belastet med de kostnadene de ville hatt i faktisk utførelse.
Rebalanseringsfrekvensen endrer to ting samtidig: hvor raskt en portefølje følger målet sitt, og hvor mye handel som kreves for å komme dit. En nyttig sammenligning holder signalet og størrelsesregelen uendret, og måler deretter avkastningen fra raskere justering opp mot de samlede kostnadene ved den økte omsetningen.
Hvorfor slår daglig rebalansering ukentlig rebalansering i backtesten min?
Noen ganger bør den gjøre det. Hvis et signal beveger seg raskt, kan en ukes ventetid føre til at porteføljen beholder utdaterte vekter. En daglig tidsplan kan redusere dette etterslepet. Men den kan også handle på små endringer i målet som en ukentlig tidsplan overser, og det er nettopp slike endringer der kostnadene kan spise opp en liten avkastningsfordel.
Se for deg en portefølje på $100,000 der målvektene flytter seg med 1% hver dag. Det betyr omtrent $1,000 i ordrevolum per dag, før vi tar hensyn til kjøp og salg som utligner hverandre. Med en kostnad på 10 basispunkter én vei koster handel for $1,000 omtrent $1. Hvis signalet faktisk tjener på hver justering, kan det være billig. Hvis målet svinger rundt et stabilt nivå og gevinsten bare er noen få cent, betaler den daglige tidsplanen for å følge støy.
I en backtest kan den ukentlige porteføljen se dårligere ut fordi den reagerer sent. Den daglige porteføljen kan se bedre ut fordi den følger et mer oppdatert mål. Ingen av resultatene er overbevisende før begge inkluderer sammenlignbare fyllinger, gebyrer, spread og markedspåvirkning.
Hvordan sammenligner jeg daglig og ukentlig rebalansering på en rettferdig måte?
Hold det underliggende signalet, universet, posisjonsstørrelsene og testperioden fast. Endre bare tidsplanen. Bruk de samme forutsetningene om utførelse for begge, og beregn omsetningen ut fra ordrene hver tidsplan faktisk genererer, etter at endringene på tvers av porteføljen er nettoberegnet.
| Måltall | Hva det forteller deg | Vanlig feil |
|---|---|---|
| Bruttoavkastning | Hvordan målporteføljen presterte før handelskostnader | Å kalle det strategiens resultat |
| Omsetning | Hvor mye av porteføljens verdi som skiftet eier | Å telle kjøp, men glemme tilsvarende salg |
| Nettoavkastning | Hva som gjenstår etter gebyrer, spread og anslått markedspåvirkning | Å bruke én gebyrsats og se bort fra ordrestørrelsen |
| Avvik fra målvektene | Hvor mye porteføljens faktiske vekter lå etter de ønskede vektene | Å behandle perfekt tilpasning til målet som kostnadsfri |
En praktisk konvensjon er å definere omsetning én vei som det laveste av samlet kjøps- og salgsvolum, delt på porteføljens verdi. Oppgi konvensjonen i rapporten. Noen systemer bruker i stedet samlet omsatt nominelt beløp, som kan være omtrent dobbelt så høyt ved en fullt finansiert omlegging. Begge måtene kan fungere; hvis du bytter mellom dem uten å si fra, blir sammenligningene ubrukelige.
Rapporter deretter den trinnvise effekten: hvor mye nettoavkastning den raskere tidsplanen ga, og hvor mye ekstra den kostet. En daglig tidsplan som gir 0.4 prosentpoeng høyere bruttoavkastning, koster 0.7 prosentpoeng mer og ender 0.3 prosentpoeng bak den ukentlige varianten, har besvart spørsmålet.
Hvordan bør jeg modellere kostnadene ved rebalansering?
Begynn med handelsplassen og instrumentet. Gebyrstrukturen er forskjellig for spot og futures; maker- og taker-satsene er ulike; funding kan påløpe for posisjoner som holdes gjennom et betalingstidspunkt. I en enkel første tilnærming bruker du den faktiske gebyrklassen og en spreadkostnad for hver ordre. For større ordre legger du til markedspåvirkning som funksjon av ordrestørrelse og likviditet.
Tenk deg at en strategi krysser spreaden for å kjøpe og senere krysser den igjen for å selge. Hvis spreaden er 4 basispunkter, koster rundturen omtrent 4 basispunkter i spread, ikke 2: ved hver kryssing betaler du omtrent halvparten av spreaden. Legg til taker-gebyrer på begge sider. En antakelse om «10 bp per handel» er meningsløs med mindre «handel» og kostnadskomponentene er definert.
Markedspåvirkningen bør øke med ordrestørrelsen i forhold til tilgjengelig likviditet. Hvis du belaster en ordre på $500 og en ordre på $500,000 med samme faste sats, vil hyppig rebalansering se kunstig skalerbar ut. Når dataene ikke gir grunnlag for et troverdig anslag på markedspåvirkning, viser du et sensitivitetsintervall og presiserer når tidsplanen slutter å fungere.
Bør jeg bruke et rebalanseringsbånd i stedet for en fast tidsplan?
Et bånd kan hindre at små endringer i målet utløser ordre. Du kan for eksempel bare rebalansere når en beholdning avviker med mer enn 2 prosentpoeng fra målvekten. Da gir du avkall på noe nøyaktighet i måloppfølgingen for å få færre ordre.
Men et bånd er enda en parameter. Hvis du prøver bånd på 0.5%, 1%, 2% og 5% på tvers av mange aktiva og beholder det beste resultatet, har du lagt til en ny dimensjon i søket. Velg et lite sett med økonomisk begrunnede bånd, før opp hvert forsøk, og evaluer den valgte regelen på perioder som ikke ble brukt til å velge den.
En nyttig rapport viser tidsplanen, båndet, omsetningskonvensjonen, kostnadsmodellen og resultatene før og etter kostnader. Hvis du ikke kan finne ut hvorfor en ordre ble utløst, kan du heller ikke vite om en bedre tidsplan forbedret strategien eller bare gjorde den mer aktiv.
Når lønner hyppigere rebalansering seg?
Når verdien av raskere justering består etter realistiske kostnader og en moderat endring i forutsetningene. Sammenlign nettoresultatene for ulike tidsplaner, undersøk omsetningen per aktivum og markedsforhold, og sjekk om fordelen avhenger av én periode med uvanlig god likviditet.
Bruk samme tidsplan for papirstrategien. En backtest som oppdaterer målene ved hver stengetid, mens papirhandelssystemet samler ordrene i puljer hver time, tester to ulike utførelsesregler. Målet med sammenligningen er å finne ut hva strategien ber kontoen om å gjøre, og hva aktiviteten koster.
← Alle innlegg
