Vi trodde vi hadde en opsjonsstrategi med lav omsetning. Den kjøpte en call med én ukes løpetid når et kortsiktig signal ble utløst, holdt den i en dag eller to og solgte den deretter. Backtesten viste en håndfull opsjonsordrer hver uke og kostnader som så små ut sammenlignet med brutto P&L.
Så telte vi handlene i det underliggende instrumentet som ble brukt til å holde posisjonen nær måldeltaen. De var mer enn ti ganger så mange som opsjonshandlene. I en volatil handelsøkt utløste én enkelt opsjonsposisjon seks sikringsordrer før lunsj. Strategien hadde ikke funnet en billig måte å handle opsjoner på; backtesten hadde stort sett glemt at sikringen fantes.
Dette skillet er viktig fordi deltaen til en opsjon endres med prisen på det underliggende instrumentet, tiden og volatiliteten. En deltanøytral posisjon ved inngang kan bli et retningsbestemt veddemål noen minutter senere. Om du sikrer kontinuerlig, etter en fast plan eller først når deltaen passerer en terskel, påvirker både risiko og omsetning.
Eksempelposisjonen vår var lang ti calls, hver med en delta på 0,45, på en kontrakt med multiplikator 1. Ved inngang innebar det en kort sikring på 4,5 enheter av det underliggende instrumentet. Backtesten rundet dette av til 5 og la inn sikringen til samme midtkurs som ble brukt til å verdsette opsjonen.
Markedet steg. Callens delta økte til 0,60, så målsikringen ble 6 enheter short. Strategien solgte 1 enhet til. Da prisen trakk seg tilbake, falt deltaen til 0,51, og den kjøpte 1 enhet tilbake. Hver justering så beskjeden ut. Til sammen betalte de spreaden to ganger før opsjonsposisjonen i det hele tatt var lukket.
Hvor kom de manglende kostnadene fra?
Det første problemet var utløseren. Simuleringen beregnet sikringen på nytt etter hver bar, men utførte justeringen til barens midtkurs. Midtkursen er nyttig som referanse; den er ingen garanti for utførelse. For en sikringsordre som skal fylles umiddelbart, ligger den relevante prisen nærmere ask når man kjøper og bid når man selger, med ekstra priseffekt hvis ordren er stor sammenlignet med tilgjengelig likviditet.
Vi spilte av den samme sikringen på nytt med en enkel modell basert på bid og ask. For hver justering brukte vi beste tilgjengelige bid eller ask, la til et lite anslag for priseffekt basert på ordrestørrelse og vist dybde og belastet deretter markedsplassens taker-gebyr. Det var ingen universell modell for utførelse. Den var likevel nok til å synliggjøre hvor mye antakelsen om midtkurs hadde skjult.
Det andre problemet var at «rebalansering for hver bar» var blitt behandlet som en ubetydelig implementeringsdetalj. Det var den ikke. En plan med 1-minutters intervaller ga hyppige, små sikringshandler. En plan med 5-minutters intervaller ga færre handler, men lot deltaen drive lenger mellom kontrollene. En terskelregel ventet til den absolutte sikringsfeilen oversteg 1 enhet av det underliggende instrumentet. Det reduserte noe av unødvendig handelen, samtidig som det godtok en større, midlertidig eksponering.
| Sikringsregel | Hva den gjorde i avspillingen | Avveining |
|---|---|---|
| Hvert minutt | Flest justeringer; lavest målt deltaavvik | Større spreadkostnader, gebyrer og følsomhet for støyende kurser |
| Hvert 5. minutt | Færre justeringer; større svingninger mellom kontrollene | Lavere omsetning, større eksponering for kortsiktige bevegelser |
| Terskel på 1 enhet | Hoppet over små endringer fram til sikringsfeilen passerte terskelen | Mindre unødvendig handel, med et tilsiktet intervall for gjenværende delta |
Det var en liten praktisk hake: De historiske øyeblikksbildene av kursene våre var ujevnt fordelt i de travleste minuttene. Vi kunne anslå kostnadene for disse hullene, men burde ikke late som om en manglende kurs inneholder en pålitelig pris det faktisk var mulig å handle på. Avspillingen markerte disse justeringene som usikre og rapporterte dem separat.
I testperioden reduserte overgangen fra utførelser til midtkurs til utførelser på bid- og askkurs, med gebyrer og priseffekt, strategiens netto P&L. 1-minuttersregelen handlet også betydelig mer av det underliggende instrumentet enn ordrejournalen for opsjoner tydet på. Terskelregelen reduserte sikringsomsetningen, men deltaeksponeringen var oftere et stykke unna null. Ingen av resultatene sier hvilken regel som er best generelt; det avhenger av strategiens risikogrenser, likviditeten på markedsplassen og hvor stor gjenværende eksponering den tåler.
Hva bør en opsjonsbacktest registrere om sikringen?
Som et minimum bør du føre en separat sikringsjournal. Hver rad bør vise opsjonsposisjonen, måldeltaen, gjeldende sikring, justeringsstørrelse, beslutningstidspunkt, antatt utførelsestidspunkt, prisgrunnlag, gebyrer og priseffekt. Hvis sikringen går på tvers av markedsplasser eller instrumenter, bør det valget også registreres. Det er vanskelig å kontrollere et resultat som slår sammen opsjons- og sikringshandler til ett tall for «opsjonskostnader», når det ser mistenkelig bra ut.
Sammenlign også reglene med de samme opsjonssignalene og den samme prishistorikken. Hvis sikringsplanen endres mellom kjøringene, bør du rapportere omsetning og eksponering sammen med resultatene. Ellers kan en kurve med lavere kostnader ganske enkelt skyldes at strategien bærer mer usikret risiko.
Den opprinnelige strategideen vår overlevde endringen i regnskapsføringen som et forskningsspørsmål. Den første backtesten overlevde ikke som dokumentasjon. Det var et nyttig resultat: Neste kjøring hadde en tydelig journal, en eksplisitt sikringsregel og en kostnadsmodell der vi kunne utfordre én antakelse om gangen.
← Alle innlegg
